Selvfølelse

Som mennesker er vi skrudd sammen for å være opptatt av hva andre synes om oss. Vi er disponert for å lett kunne kjenne skamfølelse og forlegenhet. Hjernen vår er formet slik at vi skanner omgivelsene våre for tegn til misnøye og avvisning. For huleboermennesket hadde det overlevelsesverdi å holde seg inne med flokken. Det kunne være farlig å irritere andre eller bli sett på som en som ikke kunne bidra til fellesskapet. Hvis du ble støtt ut av flokken ville du ha små sjanser for å overleve. Situasjoner som potensielt kunne true ens posisjon i flokken skapte derfor sterke emosjonelle reaksjoner slik at det ikke skulle være mulig å overse trusselen. I dag er det ikke reelt sett fare på ferde dersom vi dummer oss ut eller blir dårlig likt, men kroppen vår reagerer allikevel som om det var det. Disse reaksjonene er så vonde at vi gjør mye for å prøve å unngå dem. Kanskje tilpasser vi oss i for stor grad til andres forventninger. Kanskje jobber vi hardere enn hva som er godt for oss eller lar være å sette grenser. Dette kan oppta mye oppmerksomhet og skape stress. Det kan også lede til nedstemthet dersom en kjenner på mindreverdsfølelse over tid.

Fra vi er små danner vi oss en historie om hvem vi er og hvilken verdi vi har. Denne historien bygger vi videre på igjennom livet av erfaringene vi gjør og relasjonene vi har. Overskriftene i negative selvhistorier er påfallende like fra person til person. Det er ofte variasjoner på temaene “Duger ikke”, “Vanskelig å like”, “ Til bry” og “Rar”. En kan noen ganger få et inntrykk av at det er vår felles skjebne som mennesker å skape disse historiene om hvem vi er og å lytte til disse historiene. Det er som om vi drar på biblioteket og låner de samme bøkene på nytt og på nytt. “Komplett katalog over mine flauser og mislykkede forsøk, volum 34” begynner å bli slitt. “ Svak og verdiløs” er det venteliste på.

Tanker om hvem vi er og hvordan andre ser på oss kan bli framtredende og bidra til stress. Dessverre kommer vi ikke til noen konklusjon i forhold til om vi er gode nok. Kanskje tenker vi at bare vi får en god jobb, kommer i god nok form eller får anerkjennelse for det en er flink til så vil jeg bli tryggere på meg selv. I min erfaring så fungerer ikke denne måten å jobbe med selvfølelsen særlig godt. Det er sjelden at disse tingene vil endre selvfølelsen på et grunnleggende plan. Dette er også en grunn til at komplimenter og anerkjennelse ofte preller av og ikke bidrar til økt trygghet.

Når vi blir oppslukt i selv-historien er det vanskelig å se at det er en historie. Det er vanskelig å se at det er en historie som er formet av det du har opplevd heller enn hvem du egentlig er. I terapien forsøker vi å tydeliggjøre historien du har om deg selv. Deretter øver vi på å oppdage når du blir oppslukt av historien og mister perspektivet på at det er en historie. En øver på nytt og på nytt på å dra seg selv ut av den. Se tanker som tanker, ikke som sannheter eller reelle begrensninger.

Som et bilde på selvfølelsen kan du se for deg et sjakkbrett. De svarte brikkene er de negative tingene du tenker om deg selv. De hvite brikkene er de positive. Når noe negativ skjer så kommer det flere svarte brikker. Det blir da om å gjøre å hente inn flere hvite brikker for å opprettholde balansen mellom de svarte og de hvite brikkene. Dette kan en gjøre for eksempel ved å jobbe ekstra hardt, strekke seg ekstra langt eller la være å be om hjelp av sine nærmeste selv om en kunne trenge det. Når det skjer noe positivt i livet for eksempel at du har fått en viktig rolle på jobb, så vil det kunne gjøre at det kommer flere hvite brikker. Før eller senere kommer det imidlertid opplevelser som trigger svarte brikker igjen, og slik fortsetter det igjennom livet. Det blir ingen vinner i dette spillet. Det er ikke sånn at du til slutt kommer til en konklusjon “Jeg er en bra nok person”. I stedet for å samle hvite brikker for å holde balansen i spillet skal en heller øve seg på å få perspektiv på dette spillet. Dersom du er på samme høyde som brikkene oppleves dette spillet å være på liv og død. Da oppleves det helt avgjørende hvem som vinner. En kan da forsøke å ta et skritt tilbake og se på spillet fra avstand. Både de svarte og hvite brikkene er bare tanker. De er ikke deg og de er ikke sannheter. I terapien kan en øve opp denne ferdigheten i å få et slikt perspektiv på tankene og løsne bindingen en har til selv-historien. Ikke forsøke å kontrollere eller endre tankene i seg selv, men hvordan en ser på tankene og holdningen en møter de med.

For mange kan det å jobbe med selvfølelsen være en viktig nøkkel til å kunne få det bedre. Opplevelse av mindreverd ligger ofte som en kjerne i en depresjon og er også sentralt i plager som sosial angst, prestasjonsangst spiseforstyrrelser og post-traumatiske tilstander. Dersom en kan få mer trygghet i seg selv vil ikke det bare være med på å redusere plagene en har, men det kan også bidra til å kunne åpne opp livsrommet og skape flere muligheter.